KIRKA OG FOLKET

Skrevet i oktober 2004 av Kjellaug Isaksen, kirkeverge i Karlsøy.

SOKNEGRENSER

Den kirkelige endring ved regulering av kommunegrensen i 1964 medførte bare overføring av fastlandet til Lyngen menighet.  Det kom av at inndeling av sokn er underlagt kirkelig myndighet og følger ikke automatisk med i regulering av kommunegrenser. Dermed ble det fortsatt å eksistere to kirkesokn i Karlsøy helt fram til utgangen av år 2001. Først nå var siste skanse for ”Helgøy” som offentlig geografisk enhet passert.

Under veis hadde det da i 1973 skjedd en kirkelig grenseregulering innad ved av bare Vannøya og Helgøya skulle tilhøre Helgøy sokn. Da sammenslåingen av soknene fant sted bodde det knapt 1000 personer i Helgøy sokn og ca 1450 i Karlsøy. Hovedårsak til endringen lå mest i at prest og menighetsråd så klare muligheter til rasjonalisering av byråkrati ved at 2 offentlige forvaltningsorgan (1 menighetsråd og fellesrådet) da ble fjernet.

Den eldre generasjon på Vannøya var sterkest imot denne omlegging med ”identitet” og ”nærhet til beslutninger” som sterkeste argument. De yngre derimot hadde oppfattning av at sokn og kommune var sammenfallende og bar kommunens navn.. Som et plaster på såret ble det dannet kirkeforening på Vannøya med tanke på å ivareta det indre kirkeliv etter at ”deres eget menighetsråd” ble nedlagt

FLYTTING FRA KARLSØYA

Helt fra år 1640 hadde Karlsøya vært sete for prester, som også betjente Helgøy sokn. En svært lang tradisjon ble dermed brutt da bosted og administrasjon flyttet til Hansnes i forbindelse med presteskifte år 1970. Sokneprest Ivar Jørpeland ble dermed den siste som hadde bosted på denne øya.

Om flyttingen skriver Kjeld Ingebrigtsen (sokneprest i Karlsøy tiden 1971 – 1977)

dette i menighetsblad nr 2/87:

”Ved hjelp av noen fiskekasser, ei handvogn og en masse ubyråkratisk oppførsel ble prestesetet flyttet fra Karlsøya og til Hansnes sommeren 1970, som den siste offentlige flytting i den omstruktureringsprosess Karlsøy kommune og prestegjeldet var inne i. En smertelig prosess syntes mange, men ikke mindre nødvendig av den grunn.

Ei lita kommunal leilighet og et utrangert lite banklokale var de fysiske resurser kirka disponerte i starten. En kommune med et hopetall av uløste oppgaver i mangemillionklassen og en økonomi som bokstavelig talt svinge i takt med ”sjydragan i Berlevåg” – som gammelfolket heime sa det – det gjorde ikke de kirkelige framtidsutsikter særlig lyse.

Så skjedde det noe allikevel. Det gjorde faktisk det. Nå i ettertid når både livserfaringa og erfaringa med andre kommunale kirkekasser er kommet – synes det nesten utrolig at det på så få år kunne hentes fram så vidt mye til kirkelig sektor. Jeg kunne fristes til å si at av svart hav ble det satset.  Kirkeverge og graverstilling kom. Prestegård og kontor kom. Og kirka kom. Ja, det kom kirke i ei tid da storebror Tromsø ikke var i stand til å reise en prestegård engang. Jo,

det skjedde – kanskje oftest på tross av mulighetene.

Forklaring? Jeg vet ikke. Jeg tror ikke man skal lete etter den heller. Men takke hverandre for at vi fikk lov til å oppleve dette”…..

VÅRE KIRKER

De befolkningsmessige tyngdepunkter hadde medført at våre hovedkirker på Helgøy og Karlsøy ikke sto slik til at folk kunne ferdes til dem med bil når nå det meste av veinettet var utbygd. Sentralisering av skolene gjorde også sitt til at konfirmantundervisningen naturlig ble å foregå i skoletiden. På Vannøya hadde Helgøy kommune løst strukturendringen ved bygging av kapell i Sengskroken (status som kirke år 1993) som ble tatt i bruk 02.09.1962.

Karlsøy menighetsrådet jobbet aktivt med sak om bygging av kirke på Ringvassøya og år 1971 ble det dannet kirkeforeninger i alle bygdene med fokus på å samle inn midler til formålet.. Den første store gaven kom også dette året ved at Reidun og Håkon Johansen, Hansnes, forærte tomta til kirkebygget. Samtidig avsatte kommunen de første 100 000,- kr til byggeprosjektet.

Sentralt i dette arbeidet sto Ulf Lambrecht Vinje (tidligere Jenssen) som formann i menighetsrådet, Hansnes kirkeforeningen, plangruppe/byggekomite og redaktør for et nystartet menighetsblad. Sammen med sokneprest Kjeld Ingebrigtsen fant han opp ”Vårfesten” som skulle bli det årlige inntektsbringende arrangement for kirkebygget. Disse to personer står i ettertid fram som kraftfulle kjemper for fullføring av kirkebygg og prestebolig.

Men folkets engasjement stoppet ikke der:

-Nytt pipeorgel med 13 stemmer sto på plass år 1980 og var tilpasset kirkebygget av Starup & Søn i København. Et førsteklasses instrument som i ettertid har oppnådd godt renomé langt utenfor kommunegrensen.

-Komplett liturgisk utstyr ble anskaffet år 1983

-Kunstnerisk utsmykking av kirkerom og utvendig kors var på plass 1990….osv

Ulf L. Vinje skriver bl.a. dette om selve kirkebygginga i menighetsblad nr 2/87:

”Når en nå skal se tilbake og forsøke å rekonstruere begivenhetene omkring forløpet til kirkeprosjektet, er det minnet om den sterke oppslutningen hos folk flest som trer fram. …

Oppslutningen var så absolutt positiv, og det er vel riktig å si at de aller fleste har sin andel i Ringvassøy kirke. … Vigsling av Ringvassøy kirke en vårdag i 1977 ( 12 juni v/Biskop Kristen Kyrre Bremer) var i ordets rette forstand vigsling av ei folkekirke. Grunnlaget for kirkebygget er uten tvil den sterke oppslutningen som folk flest tilkjennega helt fra første gang ideen ble presentert.”………..

Hva så med Helgøy kirke som ble tatt i bruk 3. juli 1889 og Karlsøy kirke…….?

Historien viser at det på begynnelsen av 50-tallet hadde vært sak oppe til reell behandling angående riving og flytting av disse kirker. Det vil si Helgøy kirke til Sengskroken og Karlsøy kirke til Hansnes. Følelsesmessig skapte dette misskreditt for nye kirkebygg der tradisjoner sto steilt mot nye behov. Når det tok ca 20 år før tanken om egen kirke på Hansnes ble reist på nytt, kan noe av begrunnelsen ligge i det som foran er nevnt.

Men utvikling og fornying må ofte gå sin gang. For disse kirker ble det til at å møtes i anledning konfirmasjon og stor kirkehelg skjedde siste gang på Helgøy den 17. juli 1966 for 18 konfirmanter. På Karlsøy opplevde 31 konfirmanter det samme den 04. juli 1978.  Årlig holdes det nå en gudstjeneste på Helgøy om sommeren og 1-2 på Karlsøya. Karlsøy kirke fikk utført større vedlikehold i 1992 via statlige sysselsettingsmidler (280 000,-).  Helgøy kirke fikk ett utvendig strøk maling til 100-års jubileet i 1989 og nytt lynvernannlegg i 1996. Uten den frivillige innsats som årlig utføres av fritidsbeboere på Helgøy ville dette kirkebygget vært i en betydelig dårligere forfatning enn hva tilfellet er i dag.

Det ligger nært å stille spørsmål i ettertid om det samfunnsøkonomisk hadde vært mest riktig og gjennomført flytting av disse to kirker? Det ville i så fall blitt 3. flytting av Helgøy kirke som tidligere hadde stått på Hemnes i Nesna og ved Senjens Nikkelverk på Skaland.

KIRKEGÅRDER

På de forskjellige øyene var det på 60-tallet tilstrekkelig med gravplasser. Det som skulle bli å vise seg, etter at veiforbindelsen til Tromsø kom i 1961, var at særlig befolkningen i Langsundområdet på Ringvassøya foretrakk å gravlegge sine døde i Tromsø fremfor Dåfjord og Reinskar. Grunnen til dette hadde mye med tilgjengelighet å gjøre ved at det for flere eldre var lettere å komme seg til en grav i Tromsø, men også det at nære etterkommere var fast etablert der. I tillegg var pårørende her nødt til å utføre gravearbeidene selv mens det i Tromsø kunne kjøpes en slik tjeneste. Først i 1973 opprettes stilling som kirkegårdsarbeider-/graver i Karlsøy for å ta over dette arbeidet som ble utført med handmakt helt fram til 1992.

Men det stoppet ikke denne nevnte utviklingen. Ved statistikk som ble tatt i tiden1982-91 viste det seg at så mange som 23,2% av døde i Karlsøy sokn ble gravlagt i Tromsø. Kirkegårdsmyndighetene der var lite begeistret over forholdet og gjorde vedtak om høgere avgifter og kunngjorde sterke signaler på at de kom til å la slike muligheter opphøre. Lovverket pålegger slike forpliktelser kun ovenfor innbyggere i egen kommune.

Forholdene fikk menighetsrådet til (i 1984) å realitetsbehandle sak om etablering av ny kirkegård ved Ringvassøy kirke. Et tiltalende område lå da ubebygd inntil grensen på kirketomta og det ble av mange sett på som svært viktig å få ervervet til nevnte formål i stedet for kommunale planer om boligbygging. Etter flere runder i kommunestyret og med påtrykk fra flere kanter ble et minimumsareal på 5,2 da  i år 2000 regulert som ønsket. Boligbygging skjedde da helt inntil denne grensen.

Kirkegårdene generelt fremsto etter hvert i en betydelig bedre forfatning fra det i 1973 ble etablert stilling for dette arbeidsfelt. Harry Eliassen, Dåfjord, var den først tilsatte. Han ble i stillingen fram til 1991. Ved hans fratredelse fremsto også protokoller og det vesentlige av kirkegårdskart i ordnede former.

Som løsning på de mange praktiske gjøremål bidro bygdefolk med dugnad når det ble tilrettelagt. Etter hvert (på 80-tallet) kom Karlsøyforeninga i sving som interesseorganisasjon for vedlikehold på Karlsøy kirkegård og ungdomslaget ”Fremad” likeså på Helgøy. På grunn av tilgjengelighet var disse to steder vanskeligst å nå i en kort og hektisk sommertid. Det er dermed disse lagene som i dag har stor ære for at også de avsidesliggende steder står fram på en verdig og tiltalende måte.

Tradisjon der de pårørende selv tar seg av hele gravferden har, i større og mindre grad, vært opprettholdt her. Den kirkelige administrasjon har støttet godt opp under dette med tanke på den gode terapi dette er i sorgprosessen.

FOLKET

Da biskop Arvid H. Nergård i 1983 skrev beretning til departementet etter visitas i Karlsøy året før, skulle den bli å få historiske konsekvenser for befolkningen her. Årsak var at han i innholdet der rettet fokus mot ”den skriftlige beretning om menighetsforholdene” som Karlsøy menighetsråd, sammen med sokneprest, var forpliktet til og utarbeidet før besøket. Dette var utført etter gjeldende visitasreglementet fra 1930 som ga klare direktiver på innholdet i en slik beretning der spesielt følgende skulle besvares:

a.Edruelighetstilstand

b.Disiplin i hjem og skole

c.Husandakt i hjemmene

d.Ungdommens forhold

e.Kirkesøkning og søkning til kristelige møter       (osv)

Dette grep nå massemediene fatt i med store oppslag og fete overskrifter som:

-”Karlsøy – en syndens bule”

-”Åndelig sløvhet, løssloppen seksualmoral”

-”Et GUFS fra 1800-tallet”            (osv) 

Rasende leserinnlegg, godt oppmuntret av journalister, haglet mot Karlsøy menighetsråd i de to første av årets måneder. Innlegg som tok til orde for at dette var ”en normal rapport som tidligere hadde blitt skrevet både krassere og mildere andre steder” ble fremstilt med små skrifttyper.

Også utenfor landets grenser ble denne saken slått stort opp. Dette ble kjent ved at bl.a en karlsøyværig i Tyskland ringte heim og spurte: ”Hva i all verden er det som skjer mellom kirka og folket i Karlsøy”????

Setning som ”Hvordan er moralen hos dere?” - ble velbrukt i folket. Når den også ble stilt til prester i andre prestegjeld hørtes ofte svaret: ”Som i Karlsøy”, - fordi sakens kjerne ikke omtalte annet enn det som var allment kjent og delvis akseptert over det ganske land. Det paradoksale var at ytterst få hadde lest selve rapporten da mediestormen raste som verst.

Rapporten ble etter hvert å få betegnelsen ”Moralrapporten fra Karlsøy” og er nok det som har blitt den historiske huskelapp på oppstyret. Gjeldende visitasreglement ble endret i 1987 og fritok da menighetsrådene fra å utarbeide en slik melding.

Året 1985 ble også historisk for menighetene i Karlsøy etter tilsettingen av den første kvinnelige sokneprest her, Sigrid Sigmundstad Halse. Den læstadianske del av menigheten protesterte på dette med underskriftskampanje og den tilsatte kirketjener i Ringvassøy kirke fratrådte stillingen øyeblikkelig. Karlsøy menighetsrådet rettet da krav til biskopen om å få bli betjent av en mannlig prest når noen i befolkningen ønsket det. Generelt skulle dette også gjelde ved gudstjenester i Skogsfjord. Henvendelsen ble straks imøtekommet og ordningen skulle bli å fungere svært godt for alle parter. Den er i 2004 fortsatt gyldig, men lite benyttet.

Når det leses historie, fremstår det tydelig at den kirkelige virksomhet har betydd mye for folket. Det klargjøres ikke minst ved at befolkningen på Reinøya i 1986 bestemte seg for å sette i verk en gammel tanke om kapell ved kirkegården. Tomt til å reise bygget på var gitt av Mathilde Olaisen allerede i 1946. Med mange dugnadstimer, lotterier, lån, gaver og et minimalt tilskudd fra Karlsøy kommune sto et allsidig praktbygg ferdig til innvielse den 4. desember 1988. ”Reinskar  kapell” har i de etterfølgende år blitt benyttet i mange sammenhenger og kirkeforeningen har kontinuerlig stått på med nedbetaling av gjeld og vedlikehold som det står stor respekt av. Mye ære for dette arbeid skal Bodil Nygård ha for å ha ivaretatt formannsvervet på en god måte gjennom alle de her nevnte arbeidsår.

KIRKELIG MYNDIGHET - PERSONALE

Ny kirkelov trådte i kraft 01.01.1997 og selvstendigjorde kirka som juridisk enhet i forhold til kommunen. Samtidig ble det innført pålegg om ansettelse av daglig leder/kirkeverge og opprettelse av fellesråd der det var mer enn ett sokn i prestegjeldet. Dette var for spesielt å ta seg av økonomistyring og personalledelse for de kirkelig tilsatte lokalt.

I Karlsøy hadde det allerede år 1985 blitt opprettet frivillig fellesråd (etter krav fra kommunen) og egen halv kirkevergestilling i 1992. Det nye som skjedde her ved lovendringen var i det vesentlige å inngå avtale om tjenesteyting med kommunen og tilsetting av kirkeverge etter ny stillingsinstruks der den kommunale rådmann ikke lenger var nærmeste overordnede for den tilsatte. Mange steder ble det nå tilsatt nye personer med høgskoleutdanning i disse stillinger. Karlsøy fellesråd valgte å la den allerede kommunalt tilsatte kirkeverge, Kjellaug Isaksen, fortsette som den først ansatte ”kirkens rådmann” i en stilling med 800 års tradisjon bak seg i Norge. Kirkegårdsbetjent Harry Eliassen hadde i hele sin tilsettingsperiode (1973-1991) utført en del av oppgavene innenfor sitt arbeidsfelt. I tidligere tider var det et valgt tillitsverv i små kommuner.

Kommunen ble i den nye loven fortsatt pålagt å bevilge nødvendige midler til drift av den lokale kirke. Dette ut fra at den kirkelige medlemskontingent (til alle trossamfunn) fortsatt skulle innkreves gjennom skatteseddelen. Som et overgangstiltak ga staten nå et lite tilskudd til fellesrådene for å løse nye pålagte oppgaver som det etter hvert ble mange av.

Hittil kan det sies at i Karlsøy har kommune og kirke hatt et godt samarbeidsklima for å løse felles oppgaver.

Sokneprester i beretningsperioden:

1961-1970Ivar Jørpeland (siste sokneprest med bosted på Karlsøya)

1971-1977Kjeld Ingebrigtsen

1978-1984Sverre Alfsen

1985-1990Sigrid Sigmundstad Halse (første kvinnelige prest i Karlsøy)

1991-2001Ingrid Rygh

2002-              Bjørn Lian

BETRAKTNING

En tidligere ”karlsøyværing”, Oskar Teigen, som i 1964 ble overført til Lyngen menighet skriver i 1971 følgende betraktning i det nå nystartede menighetsblad for Karlsøy og Helgøy sokn:

……” Så har vi vært ”fraskilt” fra gamle Karlsøy kommune en tid, dermed også skilt fra sjølve ”sagaøya” med alt som var og som ennu er igjen på den av fellesskapet. For meg lar det seg imidlertid ikke gjøre å komme bort fra tanken og minnet om tiden som svant. Vi hadde jo, - ikke sant, - vokset oss sammen til en enhet gjennom mange slektsledd og med den øya som felles møtested – det være seg stort sett hva det enn måtte gjelde i livet fra vugge til grav.

Jeg tenker her i første rekke på kirken som bandt oss sammen om Ordet, dåpen og de hellige sakramenter. Her i denne kirke ble de fleste av oss båret til Gud i dåpen, konfirmert og viet sammen i den hellige ektestand. Noen regelmessig og samlet kirkesøkning kunne det jo imidlertid ikke bli – utenom vanlige kirkelige handlinger. På grunn av naturforholdene ble det – som rimelig var, kun i konfirmasjonshelgene – to, senere bare en gang om året at folket både fra øyer og fastland kom sammen til ”stevne” på øya.  Men folket så med glede og forventning fram til denne tid, og de møtte fram på fullastede skøyter. På søndag formiddag lå de i rekke og rad ute på reden – eller sundet, med flaggene til topps og tilkjennega  at nu var det storhelg på Karlsøy.  Et imponerende og vakkert minne, ikke sant?

Det som dessuten bandt oss – og fremdeles binder oss til øya, er vel kirkegården, der mange av våre kjære hviler. (Fram til 1939 var her den eneste kirkegården i kommunen). På øya er jo

ellers flere kirkegårder fra eldre tid, så her kan en sanne dikteren Garborgs ord – at ”her ligg dei grav i grav frå hei og ned til hav (i Værret) som stridde so”……

År 2004 har også markert 200 år fra Nord-Hålogaland ble eget bispedømme. Motto under feiringen var ”Kirke for framtida”. Vi, i lille Karlsøy, er med også innenfor dette for å bygge et godt samfunn der vi bor og finne løsning også over soknegrenser for å få det best mulig til. Stortinget vedtok i fjor at trossamfunnene selv skal drive trosopplæring, det skolen gjorde før, så utfordringer mangler ikke. I intensjonen til kirkeloven står: ”det som ikke skjer på soknenivå, det skjer ikke” - og derfor er soknet blitt den grunnleggende enhet i den norske kirke med svært stor selvstendighet. Lokalkjennskap og nærhet til beslutninger har dermed fått høg prioritet.

Foran her er det omtalt mange viktige og store historiske begivenheter for kirke og folk.

Som avslutning velger jeg å gi min tilslutning til vår tidligere sokneprest Sverre Alfsen’s hilsning ved 150-års feiring for Karlsøy kirke som følgende:

Guds ord, det er vårt arvegods, det våre barns skal være.

Gud, gi oss i vår grav den ros, vi holdt det høyt i ære!

Det er vår hjelp i nød, vår trøst i liv og død;

O Gud, hvordan det går, la dog mens verden står,

det i vår ætt nedarves!

(Norsk salmebok nr 549)

 

Kilder:           - Menighetsbladet for Karlsøy og Helgøy sokn år 1971-2004.

- Karlsøy menighetsråd: Dokumentsamling og avisutklipp år 1983