I Hovedutvalget for opplæring 12 november 2018 ble «Vår Sognekirke» tildelt kulturprisen for 2018 med følgende begrunnelse:
«Vår Sognekirke har vært drevet på frivillig basis i 47 år. Bladet leses av mange, -både av innbyggere i kommunen, og utflytta Karlsøyværinger, - og har ett nedslagsfelt som de alene formidler: Kirkelig virksomhet i hele kommunen og kommunalt kulturstoff. Vi ønsker å berømme denne innsatsen med Karlsøy kommunes kulturpris.»
Under kommunestyrets desembermøte ble Kulturprisen utdelt til redaktør Liv Marit Edvardsen, og leder av menighetsrådet, Elisabeth Isaksen. Før middag og hyggelig lag holdt ordfører tale for vinnerne:
«Det skal sies at jeg selv ikke har tenkt så mye på hvor menighetsbladet «kommer fra», bortsett fra at det trofast kommer i postkassen med jevne mellomrom, med variert innhold.
Når man da skal si noen ord til kulturprisvinneren om et tema man ikke selv vet så mye om, da ble det tatt kontakt med kilden, forslagsstiller Kjellaug Isaksen.
Under et særdeles hyggelig kaffebesøk var jeg så heldig at jeg fikk bladd gjennom alle 47 årgangene med menighetsblad, fra begynnelsen i 1971 til den siste utgaven som kom nå nylig. Tusen takk til Kjellaug som holdt ut i fem timer med spørsmål og undringer.
Jeg har i ettertid tenkt mye på menighetsbladet, på innholdet, på hvilken betydning det har hatt for kommunens innbyggere, historisk, kulturelt og sosialt.
Det første menighetsbladet ble utgitt 1 februar 1971. På den tiden var Kjeld Ingebrigtsen nyansatt sokneprest i Karlsøy, fra 1971 til 1977. Helt fra år 1640 hadde Karlsøya vært sete for prester, som også betjente Helgøy sokn. En svært lang tradisjon ble brutt da bosted og administrasjon flyttet til Hansnes i forbindelse med presteskifte år 1970. Tidligere sokneprest Ivar Jørpeland ble dermed den siste som hadde bosted på Karlsøya.
Det hadde for så vidt tidligere vært en form for menighetsblad tidligere i Karlsøy sokn, da Peder Bjerkeseth hadde sitt første virke som sokneprest i Karlsøy kommune i tiden 1911 – 1914. I de to siste årene 1913 og 1914 utga han et blad han kalte for «Menighetsbudet». Da Peder Bjerkeseth senere ble sokneprest i Modum i 1930 tok han der også initiativ til å starte et menighetsblad, og det første nummeret ble utgitt i 1931. Peder Bjerkeseth var for så vidt den presten som innviet Lyngnes kirkegård i 1913.
Tilbake til menighetsbladet!
Som sagt, soknepresten på den tiden var Kjeld Ingebrigtsen og leder av menighetsrådet var Ulf Lambrecht Vinje. Sammen med soknepresten etablerte de også «Vårfesten» som skulle bli det årlige inntektsbringende arrangementet for kirkebygget Ringvassøy kirke, og festen er fremdeles en årlig begivenhet.
Frem til 1990 var det sokneprestene som var redaktører, og etter det så ble redaktørene en av menigheten. Et årlig abonnement ved etableringen av menighetsbladet kostet da 10,- kroner.
I det første nummeret ble den nye soknepresten presentert for kommunens innbyggere.
Det skjedde mye i Karlsøy på denne tiden, i tiden etter kommunesammenslåinga i 1964. Flyttinga av prestesetet fra Karlsøya til Hansnes var den siste offentlige flyttinga i den omstruktureringsprosessen kommunen og prestegjeldet var inne i. I 1970 ble kommuneadministrasjonen flyttet fra Karlsøya til Hansnes.
Karlsøy var en kommune med hopetall av uløste oppgaver i millionklassen og en særdeles svingende økonomi. Til tross for dette så var det i denne perioden at ny kirke på Hansnes kom, det kom prestegård og kontor, det kom kirkeverge og graverstilling. 1 februar 1972 ble det ansatt fast graver i kommunen, jobben gikk til Harry Eliassen. Han gravde gravene for hånd frem til i 1992.
I tillegg kom det sykehjem på Hansnes i denne perioden. Høsten 1971 vedtok daværende kommunestyre å sette av kroner 100.000,- som første gangs avsetning til nytt kirkebygg på Hansnes.
I de første årene menighetsbladet ble utgitt ble det brukt en del spalteplass på å presentere tidligere sokneprester, kirkebyggene og deres historie og kirkegårdene fra både Karlsøy og Helgøy sokn.
I tillegg var det mye «oppbyggelig» stoff fra både presten og for så vidt vikarprester i tillegg. Her kom det andakter, og i tillegg var det tema om veivalg, tilgivelse, ensomhet, glede, jul, påske, pinse og vårfest. Etter hvert kom det en egen halvside for barn, som ble kalt «Barnas hjørne».
Bladene var også preget av flotte innlegg fra mange lokale skribenter, og temaene var mange. Mye informasjon om det lokale liv, landbruk og fiske, utflukter og arrangementer, fødsel og død, og alt av livet imellom der.
Året 1973 kom det kirkelige grensereguleringer, og det ble besluttet av bare Vannøya og Helgøya skulle tilhøre Helgøy sokn.
12 juni 1977 ble Ringvassøy kirke innviet, av biskop i Kristen Kyrre Bremer. Arkitekt for kirken var Nils Toft, i tiden frem mot 1990 kom følgende på plass:
- Utsmykking av kirken, ansvarlig Harald Bodøgaard
- Nytt pipeorgel i 1980
- Komplett liturgisk utstyr ble anskaffet i 1983
Alt dette via folks engasjement og pengegaver via menighetsforeningene rundt i bygdene.
I 1977 gikk også Kjeld Ingebrigtsen av som sokneprest i Karlsøy, og Sverre Johannes Alfsen kom i 1978.
Det vi ser i menighetsbladet nå er at tonen på innleggene fra sognepresten endrer seg noe. Flere av hovedinnleggene får et mer politisk preg, og samfunnssaker blir ofte «debattert» av presten, herunder også abortsaken, og vi kan se at Sverre Alfsen er en tilhenger av Børre Knudsen. I nyere tid har Sverre Alfsen også vært motstander av vigselsliturgi for likekjønnede.
Innlegg fra «meningmann» har i denne tiden også preg av samfunnsengasjement, både i forhold til lokale saker og saker av mer nasjonalt preg.
Da biskop Arvid H. Nergård i 1983 skrev beretning til departementet etter visitas i Karlsøy året før, skulle den bli å få historiske konsekvenser for befolkningen her. Årsak var at han i innholdet der rettet fokus mot ”den skriftlige beretning om menighetsforholdene” som Karlsøy menighetsråd, sammen med sokneprest, var forpliktet til og utarbeidet før besøket. Dette var utført etter gjeldende visitasreglementet fra 1930 som ga klare direktiver på innholdet i en slik beretning der spesielt følgende skulle besvares:
a. Edruelighetstilstand
b. Disiplin i hjem og skole
c. Husandakt i hjemmene
d. Ungdommens forhold
e. Kirkesøkning og søkning til kristelige møter (osv)
Dette grep nå massemediene fatt i med store oppslag og fete overskrifter som:
- ”Karlsøy – en syndens bule”
- ”Åndelig sløvhet, løssloppen seksualmoral”
- ”Et GUFS fra 1800-tallet” (osv)
Rasende leserinnlegg, godt oppmuntret av journalister, haglet mot Karlsøy menighetsråd i de to første av årets måneder. Innlegg som tok til orde for at dette var «en normal rapport som tidligere hadde blitt skrevet både krassere og mildere andre steder» ble fremstilt med små skrifttyper.
Rapporten ble etter hvert å få betegnelsen «Moralrapporten fra Karlsøy» og er nok det som har blitt den historiske huskelapp på oppstyret. Gjeldende visitasreglement ble endret i 1987 og fritok da menighetsrådene fra å utarbeide en slik melding.
Høsten 1984 fratrer Sverre Alfsen som prest i Karlsøy, og etter ett år med vikarprest fikk Karlsøy kommune sin første kvinnelige prest høsten 1985, Sigrid Sigmundstad Halse. Den læstadianske del av menigheten protesterte på dette med underskriftskampanje og den tilsatte kirketjener i Ringvassøy kirke fratrådte stillingen øyeblikkelig. Karlsøy menighetsrådet rettet da krav til biskopen om å få bli betjent av en mannlig prest når noen i befolkningen ønsket det. Generelt skulle dette også gjelde ved gudstjenester i Skogsfjord. Henvendelsen ble straks imøtekommet og ordningen skulle bli å fungere svært godt for alle parter. Den er i 2004 fortsatt gyldig, men lite benyttet.
Det er nå kommet en ny «tone» i menighetsbladet. Mindre politikk, mer «nestekjærlighet», optimisme og vidsyn. Sognepresten opplevdes som veldig folkelig og åpen for nye ideer, og dette preget også innleggene fra både prest og menigmann i bladet. Det ble skrevet mye om hverdagslivet i kommunen, om fiskerikriser, og forholdene for bønder og utviklingen av næringslivet i kommunen. «Barnas hjørne» i menighetsbladet endret også karakter. Tidligere var dette gjerne en tekst skrevet av en voksen for barna. Nå kom det rebuser, vitser og tegninger som barna selv hadde laget.
Innholdet ellers begynner også å ha mye preg av jubileum og merkedager for konfirmanter, kirkebygg, kirkegårder og andre merkedager innenfor kirkens historie. Lag og foreninger blir mer fremtredende i sine innlegg, og på denne tiden kan man virkelig følge hverdagslivet til karlsøyværingene i menighetsbladet. Andre merkedager i denne perioden er frivillig fellesråd i Karlsøy i 1986, og vigsling av Reinskar kapell på Reinøya i 1988.
Sigrid og hennes mann Per sluttet i kommunen i 1990, og i ett helt år var det vikar i prestestillingen, Morten Alsvik.
Året 1991 kom det nok en kvinnelig prest til Karlsøy, Ingrid Rygh.
Ingrid var egentlig agronom, og tok teologiutdanning i voksen alder. I menighetsbladet kan vi lese med hennes egne ord om livet sitt, hennes tidligere bakgrunn, at hun var skilt, og om valget om å ta teologisk utdanning.
Tonen i menighetsbladet er fremdeles veldig folkelig og lett, ispedd noen andakter fra sognepresten. I gjennom tidligere år kan vi lese om bispevisitaser i de forskjellige kirkene i kommunen. I tillegg har flere vært dyktige med synålen, og vi kan lese om og se bilder av messehagel som er gitt til kirken.
I 1992 ble det opprettet en egen kirkevergestilling i 50 % og Kjellaug Isaksen fra Gamnes tiltrådte stillingen, en stilling hun hadde til 2006.
I menighetsbladet kan vi over flere år følge diskusjonen om den nye kirkeloven som trådte i kraft i januar 1997. Det er fremdeles stort fokus på mye kirkestoff, som konfirmasjonsundervisningen i kommunen. Innleggene ellers er mindre «oppbyggende» enn tidligere, vi ser ofte dikt av en mer spirituell art enn religiøs. Vi kan lese historier fra krigsårene og etterkrigsårene, som erindringer og det er også stort fokus på årtusenskiftet.
Året 2001 gikk Ingrid Rygh av som prest, og Bjørn Lian, som hadde fungert som vikar i et år først, ble fast ansatt fra 1 november 2002. Dette er også året da Helgøy og Karlsøy sogn ble slått sammen til ett, etter at dette hadde vært et tema for debatt over flere år.
I 2002 er også året da Langsundforbindelsen første gang blir nevnt i menighetsbladet, og vi kan også følge arbeidet med byggingen av det nye sykehjemmet. Den offisielle åpningen av Karlsøy omsorgssenter var 12 februar 2003, og etterfølgende søndag ble kapellet innviet.
I denne tiden var det mer kommunalt stoff i menighetsbladet, temaer rundt utvikling i kommunen, bolyst, utdanning, ungdom og hva som burde gjøres for å fremstå som en mer attraktiv kommune for ungdom å etablere seg i. I ett av numrene finner vi blant annet innlegg fra daværende helse- og sosialsjef Alf Lorentsen som redegjør for arbeidet som blir lagt ned av en prosjektgruppe sammensatt for dette oppdraget.
Vi kan også lese om festivaler, og andre større arrangementer rundt i kommunen. Vi kan oftere lese samfunnsdebattinnlegg fra sognepresten i årene som kommer, og det er og en mer markant politisk tone i menighetsbladet. Det er oftere innlegg fra karlsøyværinger, kåserier, vi blir kjent med både kulturskolen og etter hvert koret.
17 juni 2004 får kommunen storfint besøk av Hans Kongelige Høyhet Kronprins Haakon Magnus. Nordkvaløya - Rebbenesøya landskapsverneområde skal åpnes denne dage, og kommunen arrangerte en folkefest med kronprinsen, miljøvernministeren og fiskeriministeren i spissen. Til dette besøket fikk kommunen endelig på plass ordførerkjedet, og det hele kan lese om i menighetsbladet.
Allerede tre år senere, i august 2007 besøker kronprinsparet kommunen igjen, denne gangen Torsvåg på Vannøya.
Høsten 2007 gikk også Thor Tøllefsen av som ordfører, og i menighetsbladet kan man lese et intervju med den avtroppende ordføreren, en markant ordfører gjennom mange år.
I 2005 ble endelig Elsa Knutsen vigslet til diakon, etter mange års tjeneste i kommunen. Da Karlsøy omsorgssenter ble åpnet i 2003 var det Elsa som sørget for at arrangementet KOS ble etablert, og nå 15 år etterpå er dette fremdeles et populært og viktig månedlig arrangement for eldre i kommunen.
På kirkesiden foregikk det nå en høring av forholdet mellom stat og kirke, som endte med et tydelig skille fra 2017, åtte år etter vedtaket i Stortinget. Kirken skal fremdeles være en folkekirke, men kongen er ikke lenger den øverste leder av Den norske kirken.
I første nummer av menighetsbladet i 2008 kan vi over nesten tre sider lese et innlegg fra da pensjonert Kultur- og oppvekstsjef i Karlsøy kommune i perioden 1964 – 2006, Hans berge Holmeslett. Han forteller om sine år i kommunen, og opplevde at det i begynnelsen var ei brytningstid. Niårig skole skulle innføres, skolestrukturen ble lagt om og sentralisert, kommunen var under omlegging etter kommunesammenslåingen i 1964. Han forteller om utfordringene ved å få kvalifiserte lærere til kommunen og det de opplevde som lærerkrise.
I 2012 kan vi lese Hennes Majestet Dronning Sonjas åpning av kyststien på Vannøya, og i 2014 besøkte dronningen kommunen på nytt. Dette under jubileumsgudstjenesten i Helgøy kirke søndag 29 juni. Allerede i 2017 er hennes Majestet tilbake, da på et uoffisielt besøk i Karlsøy kirke.
2014 feiret hele landet Grunnlovsjubileum – 200 år etter at Norges grunnlov ble vedtatt. Fortellingen om dette finner du også i menighetsbladet.
Ved jul og påske har alltid biskopen kommet med en hilsen i menighetsbladet, og i år er intet unntak. Nytt av året er at Biskop Olav Øygard i år også har skrevet sin hilsen på samisk, for første gang i vårt menighetsblad!
Det var under mitt besøk hos Kjellaug Isaksen at jeg egentlig forstod verdien av all den historien som finnes i menighetsbladene, både lokalt, regionalt og nasjonalt. Dette er oss, dette handler om våre liv de siste 47 år!
Her får vi korte innblikk i både hverdag og fest, fortalt av både menigmann og prest. Jeg vet ikke om noe annet tidsskrift som så godt gjengir de endringer, fremskritt og utvikling som har vært i kommunen, både på et mikro- og et makronivå.
For meg ble dette en viktig tidsreise, en reise som jeg ønsker flere skulle fått oppleve.
Om tre år er menighetsbladet femti år. Jeg håper at dere i den forbindelse vil vurdere å binde inn alle utgivelsene og gjøre de tilgjengelig for kommunens innbyggere. Jeg er ganske sikker på at dette er et tiltak som også kommunen vil bidra økonomisk til.
Tusen takk til både forslagsstiller og Hovedutvalg for opplæring som tildelte prisen til menighetsbladet «Vår sognekirke».