Vannareid skole 40 år

Hei,

Jeg hadde gleden av å være lærervikar på Vannareid skole et måneder våren 1971. Jeg hadde også håpet å delta på 40-årsmarkeringa, men en fotskade satte en stopper for slike planer. Oppholdet i 1971 var starten på en lang periode hvor jeg besøkte Vanna både en og flere ganger årlig fordi det var flott natur og svært trivelig å være der pga mange hyggelige mennesker.

Vedlagt følger en liten mimreartikkel fra mitt første møte med Vannareid som evt kan være mitt bidrag til 40-årsfeiringa.

Takk til Vannareidfolket for mange fine opplevelser!

Med beste hilsen

Eivind Bråstad Jensen

Mimring fra Vanna.

For en stund siden fikk jeg invitasjon til 40-årsjubileum for Vannareid nye skole. At jeg ble invitert, kommer nok av at jeg etter påskeferien i 1971, da nyskolen var tre år, hadde et lærervikariat der. Dette var før Vanna hadde fått fergesamband. Første etappe av min reise dit fra Tromsø gikk med lokalbåten Dyrøy til Vannvåg. Derfra gjensto en  busstur på om lag tre mil til Vannareid. Like ved skolen  ble bussen stoppet av en usedvanlig ruvende og omfangsrik kar. Han kom inn i bussen, stilte seg opp med blikket vendt mot passasjerene og spurte sjåføren med høy røst:  ”e det en lærar her?”  Jeg ga meg til kjenne ved å løftet armen i været. Dermed fikk han bekreftelsen han var ute etter.  Så uten videre dikkedarier ga mannen som viste seg å være  en sentral kommunepolitiker, følgende klare melding til sjåføren: ”Sætt han av hos ho Sigrid på Torvenes.” Og hos henne og hennes mann skulle jeg tilbringe de neste par månedene. Det var et utmerket losji.

Få dager etter ankomsten ble jeg invitert med et par av lærerne for å sette lakseline, en aktivitet jeg for øvrig noe senere har fått vite neppe var i fullt samsvar med gjeldende regelverk. Akkurat i det vi skulle skyve båten, ei lita jolle med det lett misvisende navnet Regina Maris, fra land, kom den ene av dem på at de hadde glemt å ordne med haill. Og i egenskap av skårunge fikk jeg beskjed om å gå til nærmeste hus for å ordne med dette. Her ble jeg møtt av en voksen kvinne som jeg framførte mitt ærend for etter først å ha presentert meg som ny lærer i bygda. Hun sto rolig og temmelig uanfektet og lyttet på mitt ærend. Jeg registrerte i hvert fall ingen tegn til verken opphisselse eller indignasjon. Men hun var opptatt av at jeg presiserte hvem mine oppdragsgivere var.  Denne kvinnen avdekket nok både atskillig kløkt og solid menneskekunnskap da hun helt rolig svarte meg  at jeg  kunne melde tilbake til de som sto i fjæra og ventet at alt var i orden. Det må nok ha ligget tjukt utapå meg at jeg ikke hadde den ringeste anelse om hva jeg sto og ba henne om.  Men jeg takket høflig for hjelpa, uten å vite hva jeg takket for, og ruslet fornøyd tilbake og kunne meddele dem at alt var i orden. Jolla kom på vannet, og jeg satt der med en aldri så liten følelse av  tilfredshet over å ha vært litt til nytte.

Men for de to som  hadde gitt meg dette ”hailloppdraget”, ble resultatet noe helt annet enn de hadde forventet seg. Så de var forståelig nok ute etter revansj, og de lyktes noen uker senere. For i forkant av en helgetur hjem til Tromsø i mai, ga jeg min mor klar melding om at hun ikke trengte å bekymre seg for menyen til søndagsmiddagen. Det måtte bli selvfanget laks medbrakt fra Vannøya. Da hun skulle forberede måltidet og tok råstoffet nærmere i øyensyn, ga hun forsiktig uttrykk for at det kanskje var laksesuppe jeg forventet hun skulle tilberede. Og det var ikke rart når det viste seg at innholdet i fiskebagen besto av hode og bein på det som en gang hadde vært en fem kilos laks. Uten at jeg visste det var nok resten av fisken som var min del av fangsten blitt fortært et par dager tidligere under et lystig lag i en lærerbolig på Vannareid.