Klippfisktørkeriet

Sånn omtrent midt på dagen tok kommunestyret en pause fra en stemning preget av minustall og dystre spådommer for fremtiden. I pausen skulle politikerne få se at det finnes et næringsliv som ”går så det suser, på et av verdens største klippfisktørkerier. Og mange ble nok positivt overrasket, for det var en nesten uvirkelig verden vi ble geleidet gjennom. Først var det kommunens industriområde i Kristoffervalen med det gigantiske klippfisktørkeriet, sentralfryselageret og saltlageret. Så var det å komme inn i bygget hvor alle måtte ikle seg beskyttende plagg på hode, kropp og føtter, før omvisningen startet. I første avdelingen fikk vi se tonnevis med saltet sei, noe på paller og noe lagt inn i en slags store kassetter eller stativ, klar til å kjøres inn på tørka. Vi fikk se fisk til tørking, og vi fikk se fisk som kom ut i andre enden, ferdig tørket og nå med betegnelsen klippfisk. Nå var vi virkelig havnet inne i et finurlig produksjonslokale med maskiner og installasjoner så langt øyet kunne se. For den ferdigproduserte og delikate klippfisken ble nå sortert etter alle kunstens regler, lagt i esker etter flere kategorier, veid, stablet på paller og gjort klar for eksport, vissnok til Sudan denne gangen.

Dette var imponerende og dette var positivt. Vi foreslår at neste kommunestyre allerede i oktober tar en befaring til samtlige produksjonsbedrifter i Karlsøy. Det er nemlig viktig at de politikerne som skal styre skuta til høsten er full av glød og optimisme. For i løpet av de neste fire år skal det nemlig legges til rette for flere bedriftsetableringer, folketallsutviklingen skal gå i pluss, et vindkraftverk skal realiseres, et viktig kommunikasjonsprosjekt mellom Reinøya og Ringvassøya skal påbegynnes, og positive strategier og visjoner skal klekkes ut. Og midt oppi dette skal vi ha tro på at vi lykkes og kan leve i mange, mange generasjoner, her ute i vårt ”levende øyrike”.