FINNKROKEN KIRKE (PRIVATEID)

Beliggenhet i Finnkroken på Reinøya.

Vigslet 10.11.1918 av biskop Støren. Langkirke i tre. 140 sittepl.

Arkitekt: Norges Kr. Ungdomsforbund.

Første forsøk

I slutten av 1890-åra hadde Even Annanias Berger og prost O.G. Berge forsøkt å få reist ei kirke i Finnkroken. Prosten skulle arbeide mot sentrale myndigheter, mens Annanias Berger (som var navnet han brukte) skulle forsøke å samle midler lokalt. Ideen med en kirke nr 2 i kommunen (daværendeTromsøysund kommune), var selvsagt å forkorte avstanden til ”Landskirka”. Finnkroken hadde hatt kirkegård siden 1848 og lå høvelig til i forhold til den østlige del av Tromsøysund. Den gangen bodde det 267 innbyggere på kommunens del av Reinøya og man antok at den også ville være et samlingspunkt for folk fra Oldervik (175 innbyggere) og fastlandet Snarby – Vågnes.

 

En kirkedrøm

Annanias begynte på Grøtnesodden. Der fikk han det største bidraget, kr 100,- fra Johan Kjeldsen. I 1890-årene lå gjennomsnittslotten fra lofotfisket på kr 300,- og det var hovedinntekten for en fiskerfamilie dengang. Annanias gikk fra gård til gård og fikk tilsagn om 5 - 10 kr i de fleste hus. Så tok han lokalbåten til Oldervik. Her ble han tatt godt imot, men ingen ville støtte tanken om ei kirke i Finnkroken. Derfra gikk han over Snarbyeidet og var innom alle hus fram til Vågnes, Her fikk han igjen gehør for sin idè og mange tegnet seg for mindre bidrag. Han kom hjem etter 2 – 3 dager til fots, med til- sammen 4 -500 kroner i lovnad. Etter hjemkomsten begynte imidlertid ”bygdedyret” å røre på seg. Folk på fastlandet kunne ikke tro at noen gjorde slikt av bare idealisme. Her måtte det stikke egeninteresser bak, pengespekulasjoner osv. De sendte brev til soknepresten der de trakk seg, samtidig som det ble klart at prost Berge ikke fikk gehør for kirkesaken hos de bevilgende myndigheter. Dermed var første kapitel av kirke-drømmen over. Det var ikke så enkelt å bygge kirke i gamle dager heller.

Annanias var ingen karismatisk forkynner. Han så på seg selv som en vanlig mann på det området, men han hadde alltid hatt et brennende ønske om å lede ungdommen på Guds veier. Hans middel var sangen. Bygda var fylt med sangglad ungdom og folk sang når de fisket; de sang i fjøset og ved rokken. Allerede i 1870-årene berettes det om koraktivitet i Finnkroken. Hvordan det var organisert vites ikke, men flerstemt sang var det i alle fall. Siden kom det flere kor, under siste krig var det 3 kor samtidig - blanda bygdekor, ”lillekoret” og ”kvartetten”.

Ny taktikk

Annanias var musikalsk. Han kjøpte seg et zitter og lærte seg selv å spille og stemme instrumentet. Med zitteret på ryggen gikk han til Grøtnes eller Jamteby og ungdommen møtte opp. I 1904 ble Finnkroken – Grøtnes Kristelige Ungdomsforening stiftet samtidig som den nybygde skolen i Grøtnesdalen ble innviet. Annanias Berger var den selvskrevne leder da det jo var han som var ildsjela bak. Møtene ble holdt i private hjem, men husene var små på den tiden og ungdomsflokken stor. Det ble tidlig klart at man måtte få et eget hus hvor man kunne møtes. En artikkel om et nybygd ungdomshus på Røst ga Annanias inspirasjon: ”Kunne de, så kunne vi!”.

Det begynte med et ungdomshus

Nå startet arbeidet med finansieringa. Private gaver, utlodninger, fester og innsamling ga en del i kassa. Tromsø Sparebank innvilget et lån på kr 1500,- til bedre betingelser enn det var søkt om og med løfte om en human innkreving. Annanias ga tomt av sin lille eiendom og 26. oktober 1907 kunne biskop Bøckmann innvie ungdomshuset som fikk navnet ”Sollyst”. Huset kostet ca. 3500 kroner og var nøkternt bygd og utrustet. Man satt på trebenker uten ryggstø og av veggdekorering hang et bilde som Serine Berger, Annanias` kone, sydde sittende i sykesenga, med teksten ” Herre at dine øine maa være vendt mod dette hus nat og dag” og ei malt kobberplate med teksten ”Det er frelse i Jesu blod”.

Foruten å romme all kristelig aktivitet, var også huset utleid som skole fra 1917 til 1927 da egen skolebygning sto ferdig.

De første kirkelige handlinger

Men fremdeles manglet bygda et lokale der kirkelige handlinger kunne forrettes. Biskop Didricson og prost Devold fikk presset igjennom påbygging av et kor for kommunale midler. Det ble bygget høsten 1917. Allerede 30. desember 1917, ett år før kapellet ble innviet, ble det tillyst gudstjeneste. Været spilte ikke på lag med sokneprest Devold denne dagen. Presteskyssen måtte snu på grunn av uvær. 2. januar gikk det bedre og både prest og menighet var på plass i ei halvferdig kirke. Denne dagen var det også barnedåp og de to første som ble døpt var: Anna Eline Lockertsen og Ludvik Johan Pettersen.

Innvidd som kapell

Ved kongelig resolusjon av 18. oktober 1918 ble kapellet tillatt innviet og den høytideligheten fant sted 10. november 1918. Biskop Søren forrettet og sokneprest Devold stilte opp med ei utskåret og dekorert altertavle og en døpefont som han selv hadde laget. De står der fremdeles og viser at presten Devold kunne mer enn å preke. Det blir fortalt at malinga ikke hadde vært helt tørr og under transporten hadde litt maling smittet utover. Dette fikk soknepresten til å utbryte: ”No gråter englene for kyrkelyden i Finnkroken”. Denne dagen ble det første brudeparet viet i nykapellet og de som giftet seg var: Elise Charlotte Berger og Amandus Emil Blickfeldt.

Den første klokka

Ei 50 kilos klokke som hadde hengt på kirkegården, hadde fått plass i et lite klokketårn på toppen av kapellet. Neste mål for bygda var å bygge et skikkelig tårnbygg og anskaffe ei større klokke.

I 1920 ble Finnkroken Kirkeforening startet. De tok over drifta og den videre utbygginga av kapellet. Det ble holdt fester og basarer for å finansiere planene. Spesielt sommer-stevnene i forbindelse med kirkegårdsandaktene ga gode inntekter. Det samme som ga litervis med rømme som det ble kokt grøt av og som de solgte til hverandre. Slik finansierte man felles mål i gamle dager.

Nye investeringer

Først ble det kjøpt et orgel i 1923, så kom tårntilbygget med klokke i 1937. Samtidig ble det laget skyvedører slik at man kunne dele kirkerommet i 2 saler. Dessuten ble det innredet et lite kjøkken og bygd bislag.

I krigstiden

Under krigen gjorde prestene felles front mot nazismen og søkte avskjed i 1943. Dermed kunne det ikke holdes konfirmasjon i Tromsøysund. I Finnkroken derimot, var kapellet privateid og 11. juni 1944 ble det holdt illegal konfirmasjon for et 20-talls ungdommer fra kommunen. Prost Robert Kirkerød var ikke statskirkeansatt og kunne være konfirmasjonsprest.

Høsten 1944 ble Finnmark og Nord-Troms evakuert og som den siste naturlige havn før Tromsø, valgte mange å stoppe i Finnkroken. Båtene de kom med var små og overfylte, men i kapellet fikk de laget mat og stelt seg før ferden gikk videre. En familie på 3 fra Skjervøy-området valgte å tilbringe vinteren og våren som flyktninger i kapellet. Et kjøkken på 7 kvm. var oppholdsplassen de hadde. De store kirkerommene var for kalde til det.

Ei ny tid

I 1957 kom elektrisiteten til Finnkroken og den gamle, svære ovnen kunne fjernes og erstattes med elektriske varmeovner. Samtidig kom det moderne stoler i kapellet i stedet for de smale trebenkene som folk tidligere hadde benyttet. Kapellet ble også malt innvendig. Alt dette ble betalt av Peder Berger, sønn av Annanias.

Senere ble det kjøpt nytt orgel og altertavla fikk et maleri av Karl Mydske Berger. På veggene kom det malerier av Einar Berger, Karin Eliassen og Peder Berger.

I 1995 ble siste påbygging gjort. Man hadde måttet transportere vann fra de nærmeste gårdene i alle år og et gammelt utedo var lite ønskelig å tilby framtidens besøkende. Igjen måtte ”tiggerstaven” fram og det ble laget utlodninger og fester. Ei kronerulling ga betydelige tilskudd fra byen og distriktet og mange store firma og organisasjoner svarte positivt på de tilsendte tiggerbrev. Denne gangen slapp man banklån selv om utbygginga ble 100 ganger dyrere enn ungdomshuset ”Sollyst”. Det ble boret brønn, laget nytt stort moderne kjøkken, garderobe, toalett og handikappinngang.

Kapellet i Finnkroken har alltid vært et flerbrukshus. Ved at man kunne dele av kirkerommet i en stor og en liten sal, kunne man varme opp det rommet man hadde behov for, enten det var søndagsskole eller emisærbesøk. Finnkroken hadde et stort antall foreninger og lag og de fleste var knyttet opp mot kapellet. Om de vanlige møtene foregikk i hjemmet, flyttet man i kapellet når større plass var nødvendig.

Organistene i Finnkroken har mesteparten av tiden vært bygdas folk. De første årene hadde presten med seg organist, men så tok Sigvart Berger på seg den jobben. Senere overtok Hansine Richardsen (1926-46) og deretter Johan A. Berger til han døde i 1975.  Andreas Nordvåg overtok da som organist til han pensjonerte seg i 2005. Øvrige bygdefolk som har spilt orgel som vikarer er: Peder Berger, Ingrid Hansen og Astrid Hansen (Simonsen).

Lærer Alvin Rickardsen var klokker fra 1926 til 1946. I 1962 ble stillingen kombinert med kirketjener og Leiv Lockertsen ble ansatt. Fra begynnelsen av hadde sannsynligvis Annanias Berger jobben som kirketjener, senere ble det Oskar Lockertsen som hadde stillingen til hans sønn Leiv Lockertsen overtok i 1950.

1. januar 2008 ble Finnkroken og resten av Reinøya`s søndre del, som tilhørte Tromsø kommune, overført til Karlsøy kommune. Etter ønske fra flertallet av befolkninga der om å tilhøre Tromsøysund sokn, så administrertes de kirkelige handlingene av Tromsøysund menighetskontor og Tromsø kirkelige fellesråd frem til 2021. Etter det overtok Karlsøy kirkelige fellesråd, og Karlsøy menighetskontor administrer nå de kirkelige handlingene.

Kilder:       Artikkel av Olaf Figenschau

                Johan A. Berger, bok

                Annanias Berger, bok